Back to black

Så satt man der igjen, med skjegget begravd lang ned i postkassa.
Grunnet diverse giftemål, samboerskap og babyproduksjon føler man seg kanskje litt hengende etter. Ikke fordi jeg vil ha alt dette til dette tidspunkt, men man misunner de som har det. Ikke fordi de har det, men fordi det er det de ønsker og det de ønsker har de noen å dele ønskene sine med.
Det høres drastisk ut og snakke om biologiske klokker i en alder av 24 år, men som jeg ser det så skjer ikke slikt etter 1 mnd. Det tar lang tid og etablere et så sterkt bånd med en annen person og jeg er ikke engang i startfasen. Lenger.

Det kan nesten se ut som jeg rømmer. Uten intensjoner, men de som rømmes fra har tydeligvis et problem med flyttetrangen min. Det har hendt to ganger i mitt liv at jeg har øynet håp og hver gang har jeg dratt 50 mil unna for å starte med noe nytt. Og noe nytt får jeg visst startet på også, på fler måter enn en.
Trondheimsepoken startet med en rimelig bratt oppoverbakke og Oslo føler i fotsporene. Det skal sies at Trondheim er den beste tiden i mitt liv og ting kan ikke gå på skinner og jeg lurer på om noen kan se til å kaste meg et bein her?


Humøret blir uansett satt litt i perspektiv når ser man i dagens bakside ser sin første blodrennende arm med en nål fremdeles hengende litt på snei...