Eyjafjallajökull

Det skal ikke være enkelt. Mine siste ferier mot varmere strøk med et ønske om brunfarge og strandliv har vist seg å være vanskeligere enn mann skulle tro.
Denne turen var imidlertid flere hakk over Rimini da jeg fikk byttet litt hud(les: flass) og smellt på meg en fregne eller to. Leiligheten var superfin, været var bedre enn forrige gang og vertskapet top notch! Vi fikk shoppet, syklet tandem, dratt på bilturer i til Cartagena, Murcia, spist god mat og vært på Spansk rockepub. Det var en tanke skummelt men vi fikk bekreftet teorien om hvordan spanske rockere var. Metall!

Så kom de mørke skyene. De var laget av aske og nektet oss nærvær. Vi var strandet i San Pedro. For min del var det ingen enorm krise og være strandet i syden men pliktene kaller hjemme i gamle Noreg ,så hjernecellene jobbet meget hardt for å tenke ut en reserveplan. Togene var smekkfulle av sinte mennesker som ville hjem og det ER en litt lang spasertur. Utrolig nok fikk vi da låne bobilen til svigers som skulle nordover med den senere i våres uansett. Det må ha vært en litt stressende å slippe både sønn og bil avgårde på en slik tur med tanke på at ingen av oss har kjørt bobil og heller ikke kjørt gjennom hele Europa på egenhånd før.

Etter en god del instruksjoner, skremselshistorier om veibanditter, opplæringer av tekniske duppeditter, matrasjonslagring og installering av gps (aka Chleo) satt vi kursen mot Norge.
Normale mennesker bruker minst 5-6 dager på en slik tur og de som vil ta det rolig bruker en uke +. Vi var hjemme på 3. Det kan ha gått litt fort i svingene. Chleo var en veldig god hjelp på veien selvom vi ikke var helt enige bestandig. En liten feilsving som endte av motorveien og inn i Lyons(!) gater med Silje bak rattet var vel den eneste bommerten. Gikk så bra så!


Uansett var det ekstremt kjekt med toalett og seng med seg hele tiden, hvilket birdrar til skiftsoving så stoppene og utgiftene blir færre. Bensinstasjoner fungerte som hotell, restaurant, kulturliv og ikke minst bensinstasjon.

Man har lært seg og fleske rundt på autobahn og takle vakuumsug fra lastebiler(hvilket det var et par stykker av langs veien) og søvnmangel. Vi har ledd mer enn jeg trodde var mulig, sett mye internasjonal natur, mye rare mennesker og på en eller annen måte klart å kommunisere med sære spanjoler, franskmenn og tyskere som har bestemt seg fullt og helt for å ikke ville forstå engelsk. Det kjenner jeg sånn i ettertid er helt greitt da vi bestemte oss for å prøve kjempehardt for å forstå dem.





Turen ender derfor med nye erfaringer, en ekstrem trang til å sove en ukes tid, et voksende hat til forsikringsselskaper, et berg av pepsi max, et litt mindre men dog stort berg av baileys og mestringsfølelse jeg ikke forutså.

Engelen

"Så vakkert kan et menneske være at det blir sykt av det. Det er dette mjuke barnet som tar inn hele verden. Som ikke kan lukke seg for noe. Denne følsomheten som noen ikke vokser av seg".

Det er nok noe av det som provoserer meg mest i det norske samfunn. Jeg kjenner det regelrett koker i meg om jeg diskuterer med mennesker som mener at hver eneste en av "gatejenter og gutter" er selvforskyldt. De har satt det første skuddet selv, de har valgt å leve på gaten, uten penger og uten mat. Selvsagt har de det. Hvem vil ikke gå på gata i 20 minus i loslitte klær?

Selvsagt har noen vært nysgjerrige, og i søken etter spenning gjort noen fatale valg som antakelig har ødelagt resten av livene deres, men hva med de som har havnet på feil side av livet uten å egentlig være skyld i det.

Engelen er en film alle burde se. Så lenge jeg kan huske har vi alltid fått innprentet at vi ikke må være fremmedfryktige, og i den sammenheng har det som regel dreid seg om rasisme. Hva med alle de andre formene for fremmedfrykt? I disse dager burde vi ha lært oss hva mennesker med annen etnisk bagrunn er. Hva med resten?
Hver eneste dag ser jeg folk skule og holde litt ekstra godt på eiendelene når de går forbi dem. Jaget vekk fra plata,er de oslos velkomstkomitè. Under pengesluket Operaen, gjemt under en bro(Ja, den operaen er jeg fremdeles jævli forbanna på).
Fjern organisert tatertigging og la de som trenger det sette ut koppene sine istedet.

Og si meg gjerne hva jeg kan gjøre. I oslo trenger man enten utdannelse eller man må være fanatisk kristen for å hjelpe andre mennesker. Hvilken sjans har de da?



"Hva er det gatejenter og gategutter trenger? Ikke tro at Lea ikke har alle svarene selv. Allerede før hun var stor nok til å åpne ytterdøren, når mamma sov, ventet hun at noen skulle komme og banke på. Og hun ville si deg dette, uten ord: Jeg trenger at du ser meg, ser at jeg er som deg."

Kjææærstiiii!!

Da var Italia turen overstått med brask og bram. Det hersker ingen tvil om at det er en by vi neppe returnerer til.
Hele uken var igrunn bare tragikomisk, men dog ekstremt bra!
Flyturen ned gikk fortere enn planlagt og vi var godt i gang med Baileysflaske nummer to på bussen til hotellet og Ivar hadde allerede funnet seg to kjærestepar å konversere med.

Dette er et bilde av hotellet fra nettet. Det er sånn det IKKE så ut:

















De to første dagene regnet det uten stopp så da tilbragte vi dagene på The shining (eventuelt Hotel Italgor) med verdens hyggeligste resepsjonister. De skrudde kun på lyset når det kom noen forbi og beveget seg aldri mer enn 1 meter fra TVen.
Vi ga til slutt opp været og døyvet regnfurtingen med film og opphengte lapper i korridoren med et rop om hjelp til andre nordmenn.
Det ble vår første dobbelblinddate med Eiving og Cathrine som svarte på lappen uten og ane hva de gikk til. Det fungerte forsåvidt veldig bra og førte til fler balkongdates.
Gotha var tilfluktsted nummer èn den første tiden, der jeg bevitnet Ivar i vill dans på gulvet for første gang. Håper ikke det blir den siste. På den den neste baren, som var det nærmeste man kunne nærme seg en rockebule(det ble ikke spilt en eneste rockelåt men bartenderne var iallefall metall) samlet omsider hele Norge seg.
Også Kjersti.
Hun ble legendarisk på turen da hun og hennes fire venninner satte standarden for harry flatfyll første kveld. Overskriften er Heidi sitt rop til Kjersti om hjelp da de ikke kom seg inn på hotellet med en hærskare av våryre Italienske gutter hakk i helene.

Vi støtte på en og annen Italiener i løpet av turen også. De er virkelig i en kategori for seg selv.
Absolutt alle kvinner, uansett alder, går med meget høye hæler. Alt er enten lilla eller blått uansett om det er biler, klær, markiser eller utstillingsdukker. ALT.
Så og si alle italienere snakker enten med seg selv eller paraplyer. Jeg bevitnet en dame virkelig gi paraplyen inn for et eller annet jeg ikke helt kunne begripe.
En annen ting er religion og døgnrytme. Kirkeklokkene ringer til alle mulige tidspunkt, alle dager og da stiller de opp. Helst med musikkøving klokken 07 om morgenen med blokkfløyteutblåsning av en annen dimensjon. Herlig måte å våkne på, anbefales.

De tror alle fra andre land i Europa er tyske og de klekker et egg midt på pizzaen før den serveres, til Ivars store sjokk. "Herregud nei, nei dette her kan jeg ikke spise!!" Og så spiste han den. Rundt egget.
I og med at Rimini er en turistby føler de også at det er en knallplan å stenge bassengene fra 12.30 til 15.30. Jeg ser jo logikken. Det er da klart at ingen vil bade i siestaen, jeg mener det er jo ikke da det er på det varmeste!?

Alt i alt var det en superbra tur, i allefall noe jeg kommer til å huske i veldig, veldig lang tid fremover.

Kjaerleik.

Ratrace!

Det er antakelig et godt tegn at jeg aldri skriver blogg. Daglig bloggoppdateringer kan muligens tilsi at man har for mye dødtid. Jeg har overhodet ikke dødtid og jeg sliter max med å få tid til en ussel liten klesvask.
En hel natt i sin egen seng på 8 dager. Det bør skrives ned i historien som verdens nyeste under. Silje som gjerne skulle hatt sengen i lommeboka i tilfelle jeg gud forby var tvunget til å sove under et annet tak.
Nok en nasjonaldag har fløyet forbi i all sin prakt og denne gang med en ekstra dæsj nasjonalromantikk grunnet MGP seier. Plutselig er vi alle så stolte av å være Norske. Nuvel, nesten alle.


Den røde, hvite og blå dagen ble tilbragt i hver en krok av Oslo by. En tur på Garage, en tur på Memphis, et mislykket forsøk på grønlandstivoliet og ble avrundet i Cuba(K?)parken. Det er vel ingen stor overaskelse at slike folkemasser ikke tilfredsstiller min oppfatning av hvordan en ultimat dag skal være. Koselig var det uansett!

I skrivende stund har vi nettopp kommet hjem fra en sleepover i Moss rockcity, der Camilla Råkkenrollski hadde stelt i stand partytelt og grillmat til den store gullmedaljen. Det er noe med disse menneskene som gjør at alt blir bra uansett.









Moss er kanskje ikke kjent som festsentralen men jeg har hatt en superkoselig tur, og i og med at Ivar var fast bestemt på at han skulle danse vil jeg påstå han hadde det bra han og. Iallefall er det det han tror. Jeg våknet klokken 06 av noen altfor kjente magespasmer og bega meg ut på en times tur rundt i byen i en vill jakt på en hvilken som helst åpen butikk som hadde paracet. Det som egentlig kunne vært et kvarters spasertur ble som sagt en time grunnet dårlige geografikunnskaper. Jeg skylder på klokkeslettet, ingen er pålagt å finne frem i søvne.



Nå har vi også booket tur til Rimini. Kjaerleiksferie. Ivar deltok forøvrig entusiastisk i valg av destinasjon og kom med "Hæ? Er det i Italia?" 15 minutter etter at vi hadde betalt turen. Gull verdt. Jeg gleder meg noe fullstendig infernalsk samtidig som jeg er litt satt ut. For første gang(det har blitt mange premierer på bloggen den siste tiden) har jeg et brennende ønske om å reise avgårde og tilbringe en uke under samme tak og samme himmel som en kjæreste. Splitte mine brannseil, vi går for gull!



Arrividerci, Bitches!

Søndagsbarn

Hela livet blev en helg.
Kanskje ikke, men jeg lever for helg. Før var det lørdag som gjaldt, nå er det søndag. Det er er nesten som man gleder seg til å ligge rett ut og være sliten på søndager.
Lørdagen ble tilbrag med en 14 timers vakt på stand i bogstadveiens markedsdag i strålende fint vær med supermasse mennesker og frelsesarmeens pensjonistkor på øret. Slitsomt som ville hellvetet men det var gøy. Utrolig nok ble det rett ut etterpå. Det er noe om dagen som gir meg superkrefter. Mon tro hva det kan være. Garage var litt frustrerende så Søndag var uansett best. Den er alltid best.
Man kan fort føle seg litt ubrukelig av å være kadaver. Uansett er ikke frokost OG middag på senga veldig feil. Snille, snille menneske! Under dyna til 23.00 om kvelden. Da må man nemlig bytte hus.
Tiltak? Ja.
Jeg har det ekstremt bra og jeg tror ikke jeg har ledd så mye på lenge. Jeg ler av alt og ingenting selvom det ikke er gøy. Det er riktignok gøy når Ivar søler og hiver dyna i maten. Jeg er visstnok autistisk og ekstremt skadefro.

Det er snart sommer, jeg gleder meg over at Øya elsker meg og har booket Rise Against og Band of horses på samme dag og jeg elsker Roskilde. Sånn generelt. Ikke midre etter at de booket Isis. Denne sommeren blir best. Noensinne.























Hvem kan vel klandre meg for fjortisstilstanden min? Bilder sier mer enn ord. Dette er på god veg til å bli en tradisjon. Bildeblogger neste?


Hela livet blev en helg
De är måndag snart
Men jag lever för ikväll.

Se link!!!

http://martelouise.blogspot.com/2009/04/lovely-art.html

Fantastisk flinke Cathrine!!

Gulsot

Påskeferie. Så ekstremt undervurdert. Takk for kristendommens fridager!
Jeg startet friheten med to dagers treningscamp i Bø med frisk luft og mye søvn, for så og reise til far i Skien, og å innlosjere Ivar.
Stakkaren møtte hele hurden før han rakk og sette fra seg kofferten. Pinnekjøttaften hos farmor og farfar med onkel, fetter, far og stemor. Noe som forsåvidt gikk veldig fint i følge farmor. Jeg er enig.

Påskeaften er jo en av de få store utedagene i Skien så dette kan man jo ikke gå glipp av. Eventuelt så er det en av de dagene man virkelig BØR gå glipp av. Alt som kan krype og gå av grenlendinger er ute på byen. Byen som består av 2 brukbare utesteder og tolv tusen øltørste studenter på påskeferie. Det betyr krig, og det ble det. Ivar rakk ikke stå ferdig i køen før jeg hadde kjempet meg inn, kjempet inne og så kjempet meg ut igjen. Akkurat den biten frister ikke til gjentakelse.

Tilbake i Oslo følte jeg meg ordentlig snytt for en bytur så etter litt frem og tilbake takket vi ja til en tur på impulsøler'n med Cathrine og Stian, som skulle vise seg og bli superartig! Jeg har falt skikkelig pladask for Shamrock og generelt løkka!

Det var deilig med ferie men Skien har en eller annen bisarr innvirkning på humøret mitt. Det har på ingen måte noe med familie eller venner og gjøre men jeg blir amper, sliten og trøtt hver eneste gang jeg er i Skien by. Det er ekstremt merkelig og veldig kjipt.

Uansett. Påsken er vel blåst og jeg digger Oslo mer og mer, og jeg digger DEG mer og mer!