Eyjafjallajökull

Det skal ikke være enkelt. Mine siste ferier mot varmere strøk med et ønske om brunfarge og strandliv har vist seg å være vanskeligere enn mann skulle tro.
Denne turen var imidlertid flere hakk over Rimini da jeg fikk byttet litt hud(les: flass) og smellt på meg en fregne eller to. Leiligheten var superfin, været var bedre enn forrige gang og vertskapet top notch! Vi fikk shoppet, syklet tandem, dratt på bilturer i til Cartagena, Murcia, spist god mat og vært på Spansk rockepub. Det var en tanke skummelt men vi fikk bekreftet teorien om hvordan spanske rockere var. Metall!

Så kom de mørke skyene. De var laget av aske og nektet oss nærvær. Vi var strandet i San Pedro. For min del var det ingen enorm krise og være strandet i syden men pliktene kaller hjemme i gamle Noreg ,så hjernecellene jobbet meget hardt for å tenke ut en reserveplan. Togene var smekkfulle av sinte mennesker som ville hjem og det ER en litt lang spasertur. Utrolig nok fikk vi da låne bobilen til svigers som skulle nordover med den senere i våres uansett. Det må ha vært en litt stressende å slippe både sønn og bil avgårde på en slik tur med tanke på at ingen av oss har kjørt bobil og heller ikke kjørt gjennom hele Europa på egenhånd før.

Etter en god del instruksjoner, skremselshistorier om veibanditter, opplæringer av tekniske duppeditter, matrasjonslagring og installering av gps (aka Chleo) satt vi kursen mot Norge.
Normale mennesker bruker minst 5-6 dager på en slik tur og de som vil ta det rolig bruker en uke +. Vi var hjemme på 3. Det kan ha gått litt fort i svingene. Chleo var en veldig god hjelp på veien selvom vi ikke var helt enige bestandig. En liten feilsving som endte av motorveien og inn i Lyons(!) gater med Silje bak rattet var vel den eneste bommerten. Gikk så bra så!


Uansett var det ekstremt kjekt med toalett og seng med seg hele tiden, hvilket birdrar til skiftsoving så stoppene og utgiftene blir færre. Bensinstasjoner fungerte som hotell, restaurant, kulturliv og ikke minst bensinstasjon.

Man har lært seg og fleske rundt på autobahn og takle vakuumsug fra lastebiler(hvilket det var et par stykker av langs veien) og søvnmangel. Vi har ledd mer enn jeg trodde var mulig, sett mye internasjonal natur, mye rare mennesker og på en eller annen måte klart å kommunisere med sære spanjoler, franskmenn og tyskere som har bestemt seg fullt og helt for å ikke ville forstå engelsk. Det kjenner jeg sånn i ettertid er helt greitt da vi bestemte oss for å prøve kjempehardt for å forstå dem.





Turen ender derfor med nye erfaringer, en ekstrem trang til å sove en ukes tid, et voksende hat til forsikringsselskaper, et berg av pepsi max, et litt mindre men dog stort berg av baileys og mestringsfølelse jeg ikke forutså.