Engelen

"Så vakkert kan et menneske være at det blir sykt av det. Det er dette mjuke barnet som tar inn hele verden. Som ikke kan lukke seg for noe. Denne følsomheten som noen ikke vokser av seg".

Det er nok noe av det som provoserer meg mest i det norske samfunn. Jeg kjenner det regelrett koker i meg om jeg diskuterer med mennesker som mener at hver eneste en av "gatejenter og gutter" er selvforskyldt. De har satt det første skuddet selv, de har valgt å leve på gaten, uten penger og uten mat. Selvsagt har de det. Hvem vil ikke gå på gata i 20 minus i loslitte klær?

Selvsagt har noen vært nysgjerrige, og i søken etter spenning gjort noen fatale valg som antakelig har ødelagt resten av livene deres, men hva med de som har havnet på feil side av livet uten å egentlig være skyld i det.

Engelen er en film alle burde se. Så lenge jeg kan huske har vi alltid fått innprentet at vi ikke må være fremmedfryktige, og i den sammenheng har det som regel dreid seg om rasisme. Hva med alle de andre formene for fremmedfrykt? I disse dager burde vi ha lært oss hva mennesker med annen etnisk bagrunn er. Hva med resten?
Hver eneste dag ser jeg folk skule og holde litt ekstra godt på eiendelene når de går forbi dem. Jaget vekk fra plata,er de oslos velkomstkomitè. Under pengesluket Operaen, gjemt under en bro(Ja, den operaen er jeg fremdeles jævli forbanna på).
Fjern organisert tatertigging og la de som trenger det sette ut koppene sine istedet.

Og si meg gjerne hva jeg kan gjøre. I oslo trenger man enten utdannelse eller man må være fanatisk kristen for å hjelpe andre mennesker. Hvilken sjans har de da?



"Hva er det gatejenter og gategutter trenger? Ikke tro at Lea ikke har alle svarene selv. Allerede før hun var stor nok til å åpne ytterdøren, når mamma sov, ventet hun at noen skulle komme og banke på. Og hun ville si deg dette, uten ord: Jeg trenger at du ser meg, ser at jeg er som deg."