Vestkantfrue

Jeg gikk klokken 16.00. Tro det eller ei. For første gang siden forrige blogg har jeg hatt en normal arbeidsdag. I alle fall normal arbeidstid. BS-Silje har blitt arbeidsnarkoman som en ekte vestkantugle. Overskriften er litt baklengs. Det er antakelig mer passende og skrive vestkantherre, for det er vel de som drar husholdningen rundt og har kronisk skitne negler. Deilig det.

Som man kanskje skjønner har jeg ikke tid til å puste og da heller ikke tid til å blogge. Det har sikkert skjedd mye siden sist også men når det da går så lang tid mellom hver gang husker man det skjeldent..Den lenge påtenkte notatblokka ligger fremdeles i den mentale ideboksen.
Jeg er i Horten, Horten er i Oslo og sånn går helgene. Ukedagene er bare der med for mye innhold. For mye ubetydelig innhold.
"Spise, drite, sove, våkne og sove igjen" Som ræppe-Philip så fint sier det.



Det har blitt vinter og jeg savner familien, Marte, Trondheim og alt/alle som har med savn og gjøre. Utrolig nok har jeg fått til to komatreff med Mari og Anniken, en InFlames konsert, Iskrakonsert og et par timer fri på lørdagskvelder.
Oslo sluker alt som finnes av sosialt liv. Det går an å si nei tenker du sikkert, men det gjør faktisk ikke det. Nei betyr stengt.













I’m tryin' I’m tryin' I’m tryin' I’m tryin' -I can't.